Verdivalg

Forplikte seg til sine verdivalg 

Når jeg så skulle skrive kapittelet om forpliktelser og verdivalg, så var det nesten som om himmelen åpnet opp sin vrede. Det var som troen min ble testet og sendte krigsfly over hodet mitt en søndags formiddag. Jeg gikk barbent ut i kirketiden og så et fly som fløy ekstrem lavt, som svingte og gjorde loops i luften, det var så lavt nede at fuglene fløy i flokk videre.  Den enorme lyden som vekket noe i meg, som en frykt eller spenning.  

Etter en stund valgte jeg å smile, der krigsflyet markerte seg over hustakene, det var som en gammel motreaksjon som igjen prøvde å spille meg ut mot meg selv.  Men den gang ei, jeg vet at det ikke er farlig og jeg snudde meg rundt og gikk smilende inn for å fortsette skrivingen. Jeg kjente med ærefrykt på spenningen av å ha kommet så langt i boken min.  Jeg blar tilbake, leser i kladden og blir oppriktig glad på egne vegne.  Jeg nyter egen aksept, jeg nyter freden i meg  og synes jeg har gjort gode valg de siste 10 årene. 

Den andre «testen» får jeg når jeg åpner mobilen og det renner inn snapper/ bilder med barnedåp, bryllup, fester, hytteturer og samhold i hagen. Jeg er midt i alderen der mine jevngamle venner  er fult opptatt med nye generasjoner  og alt hva familielivet inneholder. Jeg kjenner et stikk av en gammel følelse,  men jeg angrer ikke på at jeg er barnløs, jeg angrer ikke på ekteskap eller skilsmisse, jeg angrer ikke på år alene i mine dypdykk. 

Jeg har den siste uken kjent på en enorm aksept på at det var verdt det!  Årene, sårbarheten og alle valg jeg har tatt til nå. Jeg står for alt jeg har gjort og aksepterer at jeg har valgt min sjelereise. Det er som det aldri har vært tvil i min sjel. Det har bare vært litt vanskelig å forklare før nå.  

Den store drømmen min var ikke å produserer storfamilien- min store drøm var å synliggjøre min sjelefamilie.  I mange år føltes dette som en umulig oppgave, men gaven er nå desto viktigere. Det er som mitt bidrag for barn og andres barnebarn vil kunne nyte godt av min innsats for å synliggjøre flere dimensjoner av livet. Det er med en ydmyk erkjennelse jeg ser tilbake på alle de små barn som har snakket til meg fra de andre dimensjoner. Det satt langt inne å skulle akseptere at jeg kan la disse små barn komme igjennom til sine mødre i denne jordiske verden. 

Det er med sympati for de voksne som ikke klarer å motta de budskaper og energier som kommer igjennom fra «avdødes barn på den andre siden».  Det er med en moderlig tone jeg må forklare barna/spirit at mange  foreldre på jorden enda ikke er klar til å motta denne gaven. Jeg akseptere at jeg på en måte er et slags sendebud, jeg åpner mine armer og vi kommuniserer på høyere plan.

Jeg vet av erfaring at det ikke er lett å vokse opp i en verden som sår tvil over det en ser, opplever og føler. Jeg har erfart mine «kamper» med lærere, venner, arbeidskollegaer  og familie, der en skulle inn i en norm som passet best i den tid en levde opp. Denne til tider «fryktbaserte» oppdragelsen som vi har arvet i  hundrevis av år. 

Denne skremselen fra både samfunn og familie der det forklares hvor vanskelig det kan bli om en går imot de som er normalt.  Det er i de mest selvsikre fornøyelige tider, jeg kan våkne opp av lyn og torden, der jeg bare smiler og sier : jeg ser og hører, men gidder ikke reagere med frykt. 

Denne aksepten for at vi måtte møte vår frykt for å skulle «avlæres» for å bli likt, få venner, utdannelse, jobb, ekteskap osv. Det er akseptert at mange kunne true med et liv i ensomhet om en ikke tilpasset seg det som var normalen. Dette har jeg forsket mye på, erfart og nå akseptert som en viktig del min spesialkompetanse. Det er som min reise har vært å stille på lag med de som velger å leve seg selv ut på sitt beste, uansett hvordan. Jeg måtte bare øve litt først….. da det er lettere sagt en gjort.

I AM Holyheart

fra boken Sjelen Kaller, 2018