Sjelens særpreg og grunntone
"En ubevisst kraft gir vort sjæleliv en bestemt farve, som mer eller mindre tydelig følger menneske fra livets første stund til den siste."
"Temperamentet har bare med vort sjælelivs funktionering at gjøre. Det anslaar den toneart, vort sjæleliv kommer til at bevæge sig i. Det angir et tempo, som blir det naturlige for vort sjælelige og legemlige liv." ( Temperamentene i kristelig lys. Hvilken type er du? , Ole Hallesby 1927)
Sjelens særpreg er en del av vårt ubevisste inkarnerte væren. Vi som mennesker har noen likhetstrekk, men det komplekse er at ingen er like på et dypere plan. Vi har alle våre forutsetninger og likevel noe personlige sætrekk som kan virker gjenkjennende.
For meg er det som bladene på et tre, de kan se like ut, men likevel utgjøre en tone og skape en ulik rolle i treets symfoni. Når en står under et tre og lar vinden skape naturlige bevegelser, ja da kan en både se ulike bevegelser og høre ulike lyder fra samme et og samme tre.
Mennesker kan se like ut, men vi påvirkes av samfunnsmessige – personlige- og praktiske forutsetninger. Vi er fasinerende komplekse og får et spennende utgangspunkt når en også kan se – føle og høre de sjelelige særtrekk. Det er som naturlig gir oss noen ledetråder for gjenkjennelse og dette er en del av våre instinkter og ligger dypt i vår underbevissthet.
Jeg har alltid vært fasinert over våre ulike temperamenter / drivkrefter og personlige væremåter. Det er så naturlig, men likevel så uforanderlig. Vi kan får oppdragelse og opplæring i å skulle tilpasse oss til en rolle eller familiesituasjon. Det kan virke som vi prøver å skape orden i mikro og makrosamfunnet. Likevel er det som noen automatisk passer mer inn enn andre.
Det er denne konstante påminnelsen fra samfunnets gjennomsnitt som ønsker å skape harmoni og justere de som er mer egenådige en andre. Det har forundret meg at jeg automatisk blir leder i en gruppe og uansett om jeg sitter stille i et gruppearbeid, så ser «alle» på meg når ting skal sies høyt, oppsummeres og bli presentert for resten av forsamlingen.
Det er som jeg aldri kan være «usynlig tilstede», uansett om jeg prøver aldri så mye å blende inn i mengden. Jeg har forsket mye på dette i mesteparten av mitt liv og får nå mye glede av denne integrerte visdommen. Det er noe som automatisk sanses av andre, det er toneart og et temperament i vår væren som er en del av den tause kunnskapen og som andre oppfatter helt naturlig.
***
i forbindelse med at jeg henviste til en kristelig bok om sjelen, så er det en del av min historie med å skulle få være meg, med mitt sjelelige særpreg. Mye i forbindelse med kritikken og skeptismen til min hjertelig/ telepatisk forbindelse med «mitt høyere sjelelys» …. Mer skriver under HVORFOR?
