Sjelen er på sin uendelig reise, fra en felles kjerne på oppdagelsestur for å finne «seg selv». En sjelsessens som inkarnerer i flere lag og trer lengre og lengre inn i en kropp jo mer en åpner opp hjertedøren. Det kan føles som at en har gjort dette så mange ganger før, det er som et kjent og kjært minne som er litt slørete og uklart. Likevel er tvilen nå blitt helt borte, selv om mye enda er uklart og gjemt/glemt bort.
Det er som denne sjelen drar på sin reise om igjen og om igjen og det som å reise til sitt favoritt feriested. Det er som om det finnes sjelelige retreat hvor en kan hvile og finne sin kjernekraft.
Sjelens mål er å bli mer og mer kjent med sine omgivelser, finne meningen med separasjon og samhold. Det er som sjelen blir mer og mer bevisst jo flere ytterpunkter den klarer å integrere/fusjonere. For egen del har hele livet vært en bekreftelse på at vi forstår ulikt utifra hvordan vi sanser og bruker våre opplevelsesmessig preferanser.
Det er så imponerende å erfare sjelens frigjøring fra kildens innerste base. Den drar ut på oppdagelsesreise med et ønske om finne sin helt særegne unike tone. Det er som min egen frigjøring, der jeg må bort fra det meste for å konsentrere meg om å skrive boken. Det er alenetid med eget fokus en vil kunne erfare mer av seg selv, uten å miste en del av et samspill som alltid vil påvirke det en opplever.
Sjelen vokser og øker i omfang
Bevisstgjøring av sin egen sjelsbevissthet har vært en viktig drivkraft i hele mitt liv. Hvem er jeg, hvor kommer jeg fra, hva kan jeg utrette og hvorfor vet andre hva som er best for meg? Hva er det andre ser som jeg ikke ønsker å være en del av?
Dette grunnleggende i meg som er en dragning jeg ikke klarer å stoppe. Denne sjelsenergien som aldri sover, og innehar en drivkraft etter frigjøring og fremdrift. Et intenst indre behov for å forstå det som er utenfor min forstand. Der personligheten leter etter svar, samler sjelen sin visdom.
Denne frigjørende drivkraft i meg har trigget meg videre på min reise. Jeg har mang en gang havnet i diskusjoner med familie, venner, lærere og forkynnere av guds kunnskap. Det har aldri vært i tvil hva jeg selv har følt opp igjennom min oppvekst og langt ut i mitt voksne liv.
Min største trigger og klar trykknapp for en følelsesmessig reaksjon har ofte vært når noen skal fortelle meg at det jeg føler, gjør eller forstår er feil. Ofte er dette «godt ment» og ja jeg har forstått det. Likevel har den følelsesmessige sårheten vært vond.
På en måte har personligheten min vært sterk, og fungert som en fysisk styrke/et skall, med sitt ego av en utrolig viljekraft. Samtidig som det har vært et dypere lag i meg som har skreket høyt etter å komme ut.
Det var derfor en herlig befrielse når jeg hørte på en YouTube video av Rabbi Dr. Abraham Twerski ; «speaks about responding to stress». Jeg vil prøve å beskrive dette innholdet her og vise hvorfor det traff meg slik med sin innsikt. Det er denne myke hummeren som bor inni et hardt skall. Ettersom hummeren blir eldre vokser dens indre kjerne, mens skallet forblir samme størrelse. Etterhvert blir alt for lite og svært trykkende. Hummeren må derfor ut av skallet sitt og gjemme seg under steiner der den kaster av sitt ytre skall og produserer et nytt og større ytre skall.
Denne prosessen skjer mange ganger i et hummer liv. Det er muligens ikke særlig behagelig og likevel er det naturens instinkt som gjør at den transformeres gang etter gang. Hummeren opplever at den må overgi seg til sin egen sårbare utvikling. Dette kan jeg tenke meg er en stressende situasjon, likevel så naturlig del av en hummers liv. Dr. A Twerski referer til at dette kan være et bilde på vår menneskelige håndtering av stress og viser til hvor fort vi mennesker løper til en doktor for å få fjerne det ubehagelig.
Selv om det er naturlig å føle voksesmerter, oppleve stressende tider kan denne hummerens historie være et billedlig eksempel. Det kan minne oss på å beskytte oss selv mens vi «skifter skall» / transformere våre historier.
I et sjels perspektiv vokser vi også i omfang, styrke og i kjærlighetskraft. Det kan være samspill og skilsmisser som gjør at vi i perioder «bytter skall» eller bolig. Det er som jeg plutselig har mye til felles med hummeren og forstår dens følsomme reise. Langt nede i det dype havet, transformeres med ønske om å leve i frihet. Helt til den blir fanget av noen mennesker som i sin iver kaster deg ned i kokende vann, den røde fargen som viser at det nå er stopp. Der andre med et stort smil ødelegger skallet og spiser alt du er, uansett hvor høy prisen er.
Sjelens indre bevissthet drives mot, at den vil oppleve livets magiske hverdag. Livets «stress» kan trigge personligheten til å gå i hi mens en «skifter skall». En intuitiv reise der en erfarer at det er vonde transformasjoner, men likevel så utrolig givende når en klarer å hente ned og frem større og større energikropp. Jeg skjønner via dette eksempelet at jeg har sett «faresignaler» når andre har ville behandle meg eller lokke meg unna disse transformasjoner.
Jeg ser at min personlighet har strevd og vært redd der jeg mang en gang har måtte ligge og trøste min kropp og mitt ego. Det er som min indre sjelsenergi har vært min klare moderlighet og en indre drivende kraft som jeg elsker å oppdage.
Den indre bevissthet om at jeg er noe mer en hva jeg ser, har noe mer tilgjengelig og en iboende kraft i meg. Dette er ikke for å bli bedre enn andre, men for å få det bedre i meg selv.
Dypt der inne hvor sjelens glede har boblet over av bliss, der gledestårer har vært en måte å fortelle min indre kjærlighet. Det salte vannet som har trøstet meg fra det indre kosmiske hav. Der latter og gråt har fulgt hverandre som gode venner og vist meg veien hjem.
Hvilke forhold har du til sjelen din?
Hva tror du om sjelen og dens sjelelys?
Har du noen gang følt deg som den hummeren ?
-Fra boken «Sjelen Kaller – en reise i selvoppdagelse»
-I AM Holyheart-