For å forstå hvordan andre er, kan det være en fordel å bli bevisst sine egne drivkrefter og væremåter.
Det er nå i 2021 jeg ser tilbake på livets røde tråder, det er gøy å kunne samle sin visdom og se livets epoker. Nå er det lure smilet klart på plass, selv etter et år med «lock down» modus. Mye er healet og mange erfaringer rikere, gøy å følge livets røde tråd 😉
Tilbakeblikk i livet for å se de røde trådene….
Det var en gang en liten luring, som elsket å filosofere over dette «rare» livet. Jeg svevde i regnbuenes farger om nettene og drømte om å bli MP da jeg ble stor. Jeg har i store deler av livet tullet med at jeg lever «undercover», da jeg lever et så rikt indre liv. En slags klokskap i mitt indre, lærte meg tidlig at det ikke var helt lurt å la alt kommet til syne for omverdenen.
Jeg vokste opp vegg i vegg til TurnHallen og hadde store deler av min fritid i det bygget. Jeg fikk tidlig lov å være hjelpetrener, startet egne «tropper» og til slutt mange år som aerobic instruktør. Det er klart at det er noe i meg , som fra barns ben har hatt en naturlig trang for bevegelse og en motivasjon for å lede grupper.
En sterk indre selvfølelse som tidlig påvirket min selvtillit, der jeg var vant til å teste ut og gjennomføre mot «alle odds». Som 13 åring fikk jeg opplæring i å håndtere sjekta til pappa, men ingen andre venner fikk lov å av sine foreldre å være med meg, jeg var for ung.
Jeg «sloss» mye med guttene, både i gata og i skolegården. Jeg tok tidlig igjen ved å være best i håndarbeid og i «guttefagene», der det var mer praktisk handling, gym og matematikk.
Det er klart at min fysikk også gjorde meg «tøff i trynet», Kjørte utenfor løypene, det var full fart og jeg landet i både trær og busker. Det rare er at jeg ofte ler når jeg slår meg, har ikke vært redd for smerte, noe som har preget livet mitt. Svært følsom, veldig glad og lærte meg tidlig å bruke latteren helt bevist. (som senere i livet skulle bli en styrke for å forløse angst)
Jeg dirigerte korpset i kirken som 16 åring og ledet turnforeninger og satt i idrettskretsen før jeg begynte på videregående. Dette er jo en indre driv som alltid har vært i meg, en følelse av å være trygg i leder roller og kunne organisere og lede andre. Det er disse egenskapene som ligger dypt i oss som mennesker – om en finner den indre driven.
Som16 åring var jeg også plutselig med i en innspilling av en cowboyfilm. Plutselig var jeg liksom sparkepike og danset på scene i en bar…:)
Det kan virke som om min selvtillit også henger sammen med alle mine erfaringer i svært ulike miljøer. Jeg har fått mange muligheter til å ta ansvar og har opplevd å få tillit fra mange hold. Jeg fikk tidlig føle at det var lov å være seg selv, men at det også fantes regler og normer i de ulike miljøer. Dette ser jeg har vært en enorm styrke resten av mitt liv.
Jeg vokste opp midt i Arendal by og lærte tidlig hvem, hva og hvor det var lurt å ferdes. Det er alltid spilleregler i ulike deler av samfunnet og det kan være lurt å følge den indre intuisjonen også. Dette var spesielt tydelig når jeg ble russ og så hvor «bevisstløse» en del av de mer «uerfarne» studentene var i sin «festlige»oppførsel på diverse arrangementer.
Jeg er blitt svært klar over hvilke kamper jeg er villig til å kjempe. Jeg lærte tidlig å snu meg bort og ta en annen vei når en gikk rett i mot en masseslosskamp i byen. ( Spesielt i de tider da A Myrdal herjet i Arendals området) Selv om jeg likte å sloss / bryne krefter på skolen og i fritiden, valgte jeg bevisst hvem jeg valgte å «prøve» meg på. Derfor har jeg alltid sagt og hatt som livs filosofi; et er viktig å velge sine kamper.
Denne selvtilliten og et klart motto med at «Du kan det du vil» har gjort det både enkelt og samtidig utfordrende da jeg ikke har veket så lett unna der jeg omsider har satt mitt fokus…. da er det ofte ALL IN.
Jeg husker tidlig å kunne få ting til å skje som mange andre rundt meg sa ikke kunne gjennomføres. Jeg fikk tidlig beskjed at det ikke ville gå så bra når en hadde lese og skrive vansker. Jeg husker mang en sur svamp som ble kastet min vei, av læreren som var lei av at jeg forstyrret. (Ja det ble konsekvensene når jeg var først ferdig med matteoppgavene og ikke fikk ekstraoppgaver). Lærer som vel ikke ga en spesielt gode oppmuntringer for hva en kunne utrette i livet. Men jeg har alltid latt meg trigge av andre som sier ; det går ikke an … hehe ….
Det har alltid vært en indre driv, en indre følelse at jeg kan motbevise. Det er som jeg fra barnsben har hatt en gen som sier; prøv først, så finner du ut av det. Denne indre energien, livskraften som ofte mobiliserte i økende kraft – etterhvert som jeg kunne ane et eller annet resultat i komminga.
Disse livserfaringene og de røde tråder som gjør jo at en finner noen egenskaper i sine innerste gener, sitt dna og et sjeletempo/sjelsessens. Jeg har vel ofte vært som Pippi sagt; det har jeg ikke prøvd før, så det kan jeg sikkert!
Jeg ser jo også at all min utdannelse og fagkompetanse gitt meg styrket i troen på meg selv. Dette er spesielt merkbart når en våger seg inn på nye markeder og stadig skal finne på «nye ting». Jeg er en leder og har alltid vært en ideskaper, en utvikler og grûnder. (som jo vises i min CV)
Det er med et humoristisk tilbakeblikk jeg ser min stigende frigjøringskamp og kan få medfølelse med omverdenen rundt meg. Jeg ser at jeg har kunnet skape mye frustrasjon i forhold til at jeg aldri blir ferdig med prosjektet «å være meg – på mitt beste». Jeg blir oppfattet som trygg og samtidig uforutsigbar i forhold til at jeg er i konstant endring.
Det er også en fordel med all mine leder erfaringer, livs- og fagkompetanse som ligger i forankret i det indre. Det er psykologi faget, etikken og mine erfaringer innen religiøse/ teologiske miljøer som hentes frem når jeg skal sjekke om jeg bare driver å tuller, «holder på å bli gal», eller om jeg er helt på «bærtur». Min fagkunnskap innen kommunikasjon, psykologi, filosofi, vitenskap og forskning gjør at jeg husker at en ikke alltid vet hva som vil bli resultater, men at det er viktig med metakommunikasjon underveis.
Etter mange år på vandring i dette landet, landet jeg igjen helt sør…. Prøvde igjen å være hele meg, i vante omgivelser, men au au au, der kom jeg inn i en helt ny livsepoke i livet. ( Neptun transitt min Saturn 4x i løpet av 3 år….i mitt 10 karrierehus… ikke å trakter etter liksom …) Blir litt galgenhumor når jeg 7 år senere ser tilbake, men den gangen ; gud bedre meg hvor ofte jeg har undret meg på; hva i allverden var det som skjedde???
( står litt om den historien her…)
For å bygge videre på egen selvfølelse og selvtillit i den spirituelle utviklingen lærte jeg fort at det igjen var lurt å velge sine meninger/ord innen de ulike sosiale settinger. Min «naivitet» og supertro på at alle vil hverandre vel, kan jo gjøre et åpent hjerte rimelig sårbart.
Det er når mange nok sårende bemerkninger setter seg fast, nærer tvilen og gir grobunn til at en bygger sine murer og lukker seg inn i sin huler. Det var med andre ord i de «alternative/ spirituelle miljøene jeg skulle få de største «angrep» og utfordringer….og det har jo gitt meg noen tanker for videre i livet.
Selv om jeg ( i boken Sjelen Kaller) har valgt å synliggjøre noen spesielle krevende indre sjelsår og eksempler som viser en «kavende/ frihets kjempende» person og sjel. Så har jeg i hovedsak stått trygt i det innerste meg og følt tilliten langt inni den personen jeg er. Det er denne indre følelsen av å skulle ville være seg selv på sitt beste, samtidig som en preges av samfunnet og livets sykluser. Dette er livet og likevel godt å se det hele under ett. Jeg liker nok best å være hele meg, uten restriksjoner og andres behov for å begrense meg. Men det er som pappa sier; Inger du havner jo alltid trygt på bena – til slutt!
