Mitt motto har hele livet vært : «Du kan det du vil» og «For mye og for lite; forpester» Dette har har vært en del av mitt trosystem som har fulgt meg gjennom hele mitt voksne liv. Med en en indre trygghet, en vilje av stål og et stort pågangsmot så har jeg utrettet mye jeg aldri kunne forutse. Denne vilje- kraften som har dratt meg videre, fremover, innover, utover og oppover. Det er som min vilje etter fremdrift og forståelse alltid har kunnet lage bro eller brøyteplog der jeg har sett og følt hindringene. Det er som jeg alltid har kun- net dykke ned i det som har stengt meg for å komme i mål.
Jeg har ikke vært redd for følelser, men har paradoksalt løpt unna så fort en personlig konflikt eller drama har vært i komminga. Det er som jeg kjenner en disharmoni og føler ubehag før den virkelige konflikten begynner å utarte seg. Denne viljekraften og dragningen om å ville erfare grensesnittene, som har latt meg få oppleve at alt har en grense.
Denne indre dragningen, min sterke viljekraft kombinert med en «utenomjordisk» trygghet, har jeg vært umulig å stoppe før jeg har blitt «utbrent» tre ganger i mitt liv
.
Senere i livet har jeg jo skjønt at det ikke er selve konflikten jeg er redd, men energien og konkurransen om å vinne på bekostning av andre. De overvelden- de følelsene som kommer i en konflikt var ikke redsel for å tape en diskusjon , men angsten for å miste energien og føle meg tappet for livskraft. Det er denne livserfaringen som gjør at jeg nå velger mine kamper og som gjør at min egen selvfølelse kommer først.
Denne enorme troen, tryggheten, dragningen mot å forstå enda mer, der selv- bevisstheten har vært et must. Jeg har dermed vært superflink til å handle i stressede situasjoner, og som alt annet en er flink til kan en dermed gjøre litt for mye. Min personlige styrke ble smertelig erfart ved at dette også da auto- matisk ble min svakhet. Jeg har smertelig fått erfare at selvfølelsen kan få seg noen knekk når mitt motto er; for mye følelser eller for lite følelser ; forpester hverdagen.
Mitt eget ordtak som har vært min teoretiske leveregel, mens som ikke alltid stemmer overens med det en lever ut i hverdagen. Samtidig som denne ut- forskningen av drivkrefter og følelsene innehar et tydelig ønske om å oppleve hvor langt en kan gå før det «smeller». Jeg har med andre ord strekt «strik- ken» litt for langt mang en gang og jeg både ler og gråter i samme situasjon. Det er som jeg observerer min egen utforskning og ser humoren i at jeg omsi- der ble stoppet, av meg selv. Det er jo her jeg kan øse ut av erfaring, følelser og kompetanse, da disse ekstremsport øvelsene har klart å strupe ned mer og mer av min egen livskraft.
Denne selvforståelsen som kommer gjennom en del opp og nedturer, der en kjemper sin egen personlige kamp med/mot sin indre viten. Disse erfaringene som senere i livet kan brukes i sin egen forståelse, overgivelse, medfølelse og bevisstgjøring.
Inger Holyheart, SjelenKaller