Undringer jeg skrev juni 2008, etter inntoget av sosiale medier.
Vennskapelig lek, med mye slosskamp og utprøving.
Trærne står som hellige voktere for universet lekeplass. Universet lekeplass lik en barnehage full av livsglede, endring, utvikling og læring. Lekeplass for videre innvielse i sin egen livsvei til et felles mål. Noen blir aldri trøtt av å leke de uttallige barnlige lekene. Mens andre har fortere videre til høyere utdanning. Alt mens vi erfarer nok til å bli ett unikt individ, ikke som alle men likevel sammen. I universet lekeplass går det ikke an å lure andre enn en selv. Det er best å bli venn med seg selv og selv bestemme hvor lenge en vil leke med hva og hvem. Trærne er mulig de perfekte omsorgsfulle naturlige beskyttende venner for alle lekeplasser.
Naturlig vennskap.
Hva er mer naturlige vennskap, en vennskap med naturen. En kan føle seg sær når en holder igjen overfor menneskelige venner, når en føler mer til felles med skogens voktere og som mine beskyttere. De gir le for varme og kulde- alltid til tjeneste. Krever ikke bare er , tar imot og gir. Mektige jordnære stille står de der med musikalsk raslende tilstedeværelse. En kan høre hvordan de spiller på lag med de naturlige krefter i harmoni med vinden som bølger og kjærtegner alt levende. Kunnskapen er integrert, i alle våre åringer. Tålmodig står de der, med masse tid, i mektig stillhet, rolig ærlig undrer og sanser med alle vår naturens og menneskelige årstider. Lyttende utadvendt, liggende sårbar, men sterkere en frykten. Sommeren er kommet og det blir tatt av mange lag. Jeg kjærtegner mine naturlige venner, de synger og maler tilbake, barken er deilig levende, noen glatte andre . Alltid beredt til å gi deres vennskapelige næring til hele jorden.
Spirituelt vennskap.
Det er så deilig å kjenne naturens spirituelle livskraft. En livskraft vi prøver å finne sammen med det hele. Hva er vi uten venner og vennskap, og hva er vennskap for deg? Økende fokus på det berikende i det spirituelt vennskap og nettverk, for hvem… Vennskapelig føler jeg meg ”fanget” av andre som definere hvem jeg er i deres sammenheng. Vennskapelige mennesker som ser og føler meg inn i sjelen. Andre som vil meg vel å gi meg omprogrammering av tankene mine uten å spørre om lov først. Jeg får ”hjelp” til å fjerne mine fobier uten å ha noen å fjerne. Jeg kjenner plutselig større frykt en på lenge… og det sammen med mennesker som vil meg så mye vel, litt for fort. Mister min styrke, blir svak sammen med mennesker som vil overføre sin lærdom til meg. Er det å tilby deres vennskap?
Kommer for nær for fort. Andre grenser. SE MEG skriker jeg fra mitt indre, griper tak i min kjære som alltid er der når det trengs. Kanskje holder det med en venn en stund til. Vet ikke helt hva vennskap er lenger. Får mange tilbud om andre som kan fjerne mine blokkeringer, for hva, eller hva er de ser som jeg ikke vet og har planlagt for min sjelelige kropp. Jeg har lært av min beste venn, som ikke har ville gå min vei og fjerne de jeg skrek om. Min beste venn nektet å gjøre det lett for meg. Min beste venn vil ikke vise hvor flink han er, men la meg oppdage hva jeg kan. Jeg ønsker ikke flere bølger som plutselig reiser seg på stille vann. Skyller over meg og lar seg ikke stoppe. Eller var det ikke det jeg gjorde, da jeg i dag gikk dem i møte, stod som en påle og kjente min styrke. Hva var vel en liten vannbølge, begynne å kjenne igjen og være forberedt. Tid, sted og rom er kanskje stikkord. Tid kan være styrende når en vil ha resultater å skrive om, smilende mennesker som vil opplyse meg på en helg, ja det er noe å vise den spirituelle verden.. Ikke rart jeg gjemte meg under dyna. Hvorfor så vanskelig å stole på andre og la dem knytte vennskapelige bånd. Kanskje fordi jeg ikke har satt meg inn i deres situasjon, ønsker jeg vennskap på mine prinsipper?
Vennskapelig nettverk.
Hjemme igjen, på trygg grunn, nye muligheter og invitasjoner til nye nettverk. Er igjen så barnslig lykkelig, får stadig flere venner i min profil på det alternative nettverk. Er som en unge, jippi flere venner… men så kommer tankene igjen, hvordan venner er disse. Hva er venner i min friends boks? Hvordan skal jeg være venn med disse, er det noen forpliktelser jeg her ikke helt vet om. Blir det noe slags lojalitet som vil ”tvinge” seg frem, må jeg forsvare disse vennene om de får ulike kommentarer eller år andre som er uenige i deres innspill. Er det noe usynlige spilleregler for å være venn på nett(verk). Er det noe vi skal gi hverandre?
Hva er ekte vennskap som gjør så godt
Det er noen ekte venner som får en opp av senga, bort fra sitt gjemmestedet og ut i sin fulle prakt igjen. De lirker og motiverer akkurat passe slik at en selv vil komme på banen igjen. Får enda en invitasjon, vil jeg være med? Kanskje noen venner er mer opptatt av selve samspillet.
Mulig en økende aksept for at jeg trenger noen og vi trenger hverandre. Hjelper jeg deg, hjelper jeg meg selv. Hjelper du meg, hjelper du deg selv. Jeg har hørt at vi skal være et og komme fra det samme, men kunnskapen er ikke helt integrert og klar for oppriktig handling enda. På noen områder er jeg igjen i barnhagen, må erfare, erfare og erfare for kanskje lære snart.
Om det er vanskelige og nære ting jeg skal erfare og bli bevisst, ja da kan det gå enda lenger tid en jeg selv vil sette av. Da er det spesielt viktig å være venn med seg selv og tore at venner pirker borti enda en gang. Tinge jeg ikke vet enda er vanskelig å åpne opp for andre. Spesielt om det er venner som skal åpne opp or meg litt for fort. Da kan sjokket over sin egen styrke være en ubehagelig opplevelse.
Er venner klar til å se konsekvensene når en tar seg selv ut. Vil du smile, le eller riste å hodet når jeg får reaksjoner utover det du trodde skulle komme. Tillater at noen ser mitt indre, ikke redd for å skjule mine dårlige sider. Hva nå det nå enn er.. Skjuler noen egentlig noe de ikke vet hva er.
Vennskapelig tillit.
Tillit til at noen vil behandle meg bedre en det en selv gjør. Tillater andre å være god med meg som jeg ikke klarer selv. Når en stoler på sin venner, hva er de gjør for å få denne tillit. Jeg har tillit til at andre vil meg vel, men er ikke alltid sikker på hensikten. Il vi andre vel slik at vi kan føle takknemlighet og anerkjennelse.
Ærlige-kjærlige venner.
Hvorfor være redd for å være en ærlig venn. Hva er en ærlig venn, kan det ikke henge sammen med kj-ærlig. Eller er det å være ærlig utifra et annet perspektiv (synsvinkel) noe som fort ikke gjelder meg og mitt indre.
Forventninger til vennskap ligger så tydelige og klare, uten at jeg vet hva som forventes. Hvorfor føler jeg stadig en undertone og dobbel kommunikasjon: ”vi er jo venner…..” og det trodde jeg ikke om venner…..”det var veldig å gode venner dere var da…”
Kan vi fort ”dømme” ut i fra egne standarder, vet jeg egentlig det?
Og hvordan er jeg som venn, Vet jeg egentlig det?
Hvordan være noe jeg ikke vet om jeg er…
Virker som jeg ikke skjønner det alle andre vet.
Jeg er glad i deg som venn, hva er annerledes en å være glad i sin kjæreste/ektefelle
Er det terskler for hvor glad en kan være i venner, hvor kjærlig nær kan en være som venn. Den fysiske nærheten bekreftelse for at jeg stekker ut en hånd. Jeg ser deg og jeg vil være vennskapelig omsorgsfullt nær deg, akkurat passe uten å trenge for langt inn. Kjærlig tilbyr vi oss selv som en del av hverandre, sjelene møtes og strykes som kjærtegn.
Hvor mye og hvor nært kan en være i sinn vennskapelige omsorg. Er nærheten et utrykk for at jeg egentlig vil være mer nær meg selv? Er vennskap styrt av regler for vennskap mellom kjønn, plutselig kjennes dette ut som jeg er i feil sportsgren. Trodde jeg viste, men plutselig redd for å bli tatt i å jukse. Det er jo så mange som vet og jeg synes øyer som lyser mot meg: vet du ikke det du da ”lille venn”?? Jeg kjenner jeg merker en nedlatende tone i ”lille venn”, eller er det noe jeg reagerer på i meg selv. En barnslig trass i at jeg er da slett ikke liten!
Vennskapelig nettverk.
Vennskap, vennskap: kom bli med i vårt nettverk
Kan en si nei til å være venn, ekte noen å legge seg til som venn?
Hva sier en da nei til… seg selv eller andre
Hva vil vi med Venn-skap nettverk, putte de inn i et ”skap” for å kunne hente ut det en vil og trenger til de ulike anledninger? Eller skaper vi relasjoner – via andre – mellom seg selv og sitt indre. Bygger vi vennskap med oss selv, betinget av mange forutsetninger.
Hva er EGENTLIG vennskap i nettverk. Jeg prøver å velge grupper som tar opp mine interesser og det som opptar meg i disse dager. Men må jeg være med der hele tiden? Kan en skifte grupper uten å signalisere at en ikke er venner lenger. Jeg skifter fokus flere ganger og det går litt fort (for andre) noen ganger. Til tider interessert i svært ulike alternative retninger (om de i det hele tatt er ulike). Har vært innom et utall av fagretninger og er nysgjerrig på mye, vil så gjerne finne ut. Eller kanskje jeg vil finne ut hvor mangfoldig både jeg og du er. Vi er jo det hele om jeg tør å si det høyt.
Men jeg blir sjelden medlem lengre i en gruppe en at jeg får oversikt og kjenner igjen noe grunnleggende likt hos de fleste. Så sniker meg ut som om jeg svikter et vennskap, jeg sletter mitt medlemskap i en gruppe for å ikke bli hengende fast i en forventning om at jeg tilhører noe bestemt. Å henge fast i noe er vel mulig bare en forventning og å tilfredsstille andre, men det er fremdeles en utfordring å stille seg kritisk til metoder som sier de vil mitt beste og at de har funnet ut min kode til kjærligheten. Har så lyst til å skrike: SE på MEG da! Men det gjør vi vel ikke i vennskapelige relasjoner.
Hvordan vil jeg være venn.
Jeg føler en omsorg for hverandres sjeler, vennlighet med vår felles væren.
Ubetinget vennskap
Kjærlig nærhet uten fortolkninger.
Blir jeg så glad i hjertet mitt når kjære vennen min kaller meg vennen…….
Det betyr så mye for meg , som et kjærlig kjærtegn på noe veldig nært og spesielt.
Et hellig ord, som jeg tror inneholder så mye, men hadde jeg bare vist hva…….
Må jeg virkelig forstå det for å vite hvordan jeg vil være overfor andre? Eller akseptere å kjenne gleden i mitt indre som en spennende energisk kilde som stadig kan gi meg nye undringer og oppdagelser……
Ja hvem vet hvordan jeg vil være i morgen…….
Jeg vil være en venn som ikke har svarene, en venn som kjærlig utforsket alt vi er.
Jeg vil være mangfoldig som de hele, kjenne en glede i prosessen mot alt jeg vil og skal.
Jeg vil gjerne få bidra med mitt og være din venn. Trenger bare litt hjelp til å forstå hvordan du gjerne vi ha det, hvordan du vil bli møtt og tatt vare på.
Vil Du hjelpe meg/deg/oss med det?
Inger , 17 juni 2008